Bli medlem nå!
Create your own web pages in minutes...
Create your own web pages in minutes...
Copyright ã Arild Olsen Vang Webdesign
60-års markeringen for atombombene over Hiroshima og Nagasaki
Dette er en kort beskrivelse av seremoniene og stemningen i Hiroshima og Nagasaki dagene før og under selve markeringene -60 år siden atombombene ble sluppet over disse to byene, verdens to fredsbyer anno 2006. I denne artikkelen vil der være linker til Sluttrapporten fra Verdenskonferansen som foregikk både i Hiroshima og Nagasaki, der er også link til talen som Hiroshimas ordfører holdt til Verdenskonferansen.
Vi var fire personer fra NTA som dro til Japan, men fra Bergen og Hordaland var det Nils Årekol og Helga Johannessen som reiste for å overvære markeringene.
Både 4. og 5. august var spesielle dager i Hiroshima. Fredsbevegelsen inntok byen, folk fra hele verden strømmet til Fredsparken, ja det må ha vært flere hundre tusen mennesker som ønsket å vise sin solidaritet.
Vi besøkte både Memorial Hall og Memorial Museum (forkortet), og inntrykkene var sterke. Etter å ha vært der følte vi at vi hadde sett et helvete, et helvete som man ikke ønsker at noen skal oppleve. Men etter at fredsbevegelsen inntok byen følte vi en gryende optimisme. Når så mange mennesker ønsker å fokusere på fred må det være et positivt tegn, og ettersom disse dagen skred fram følte vi at vi så et gløtt av en himmel. Vi har mye å lære av befolkningen i Hiroshima og Nagasaki, et folk som har vært utsatt for grusomheter vi ikke helt kan sette oss inn i, et folk som likevel fokuserer på fred i stedet for hat. Fredstanken og ønsket om nedrustning er svært sterkt i diss to Fredsbyene.
Seremonien i Hiroshima, lørdag 6. august 2005.
Folk strømmet mot Fredsparken i hopetall, veien bort til parken var full av mennesker som skulle være med på markeringen 60 år siden Hiroshimabomben. En gruppe Buddhist munker var også ute, og deres trommer og bønner gjorde stemningen mer spesiell, det lød nesten illevarslende.
Seremonien åpnet, en ung jente ropte ut sine åpningsord som startet med navnet Hiroshima. Hun sang nesten ordet, trakk "aen" langt ut, det hørtes ut som et klagerop som bar over hele parken. Dette minnet sitter i oss, akkurat det kommer vi aldri til å glemme, den klagende unge stemmen som roper Hiroshima, akkurat denne dagen.
Seremonien hadde et religiøst preg. Mange prester var til stede, men også blant andre, Japans statsminister og Hiroshimas ordfører. Det var hentet vann fra elvene, vann som var blitt viet av prester, og som nå symbolsk ble satt fram for å slukke tørsten til dem som under bombingen var så brannskadd og tørstet så mye før de døde.
Når klokken nådde tidspunktet for bombingen av Hiroshima (kl. 08.15) var det ett minutt stillhet, to barn slo taktfast i fredsklokken. Vi gjorde oss mange tanker der vi satt, midt i området hvor helvetet inntraff for nøyaktig 60 år siden. Nå var vi her, det var en god følelse og en stor opplevelse.
Ordføreren leste sin fredserklæring, og fredsduer ble sluppet.
Et gedigent barnekor avsluttet seremonien med Hiroshimas Fredssang.
Vi hadde forundret oss over at japanerne ikke demonstrerte mot USAs krigføring, og nå kom demonstrasjonen. Flere tusen japanere, mennesker fra hele Japan deltok, -No war, stop the war. Vi skyndte oss etter demonstrasjonen som gikk mot inngangen til Fredsparken. Der danset en gruppe japanere en fredsdans og slo trommer, Nils kastet seg ut i dansen mens Helga filmet. Opplevelsen var så stor at vi glemte både trette bein og rygg. Det var nå sen ettermiddag, vi skulle til parken for å delta i lystenning ved elven.
Lystenningen skulle begynne klokken syv og parken var full av folk, køen for å kjøpe lanternene var lang, likevel stillet Helga seg i køen og kjøpte en.
Man skrev en hilsen på lanternen, mange dekorerte dem ned hilsener og ønske om fred.
Denne lystenningen er en tradisjon hver eneste 6. august.
Stemningen i parken var meget spesiell. Det var fortsatt varmt, men nå kom noen få regndråper.
Foto: Fra Ordførerens tale på Verdenskonferansen
9. august, en verdig og flott markering.
Tirsdag 9. august, en varm dag men lett overskyet.
En japansk dame, Nina fra Kobe, hadde ankommet Nagasaki dagen i forveien for å treffe en venninne som var deltager på konferansen Nå hadde hun hørt at vi skulle overvære seremonien og spurte om hun kunne dra dit sammen med oss. På veien til parken, mens vi satt i drosjen utbrøt Nina at Nagasaki er en farlig by dersom det skjer et jordskjelv eller en katastrofe, hun var overasket fordi byen ikke hadde rømningsveier. Dersom det inntreffer en katastrofe og påfølgende evakuering vil trafikken tetne helt, sa hun. Etter jordskjelvet i Kobe ble det slik, folk kunne ikke evakueres, og ambulanser kom ikke fram. Nå var det i følge Nina bygget to rømnings veier ut fra Kobe.
Vel framme i Fredsparken hadde vi trodd at vi måtte stå under seremonien fordi det ikke var reserverte plasser til oss her. Men vi var tidlig ute og var heldige som fikk sitteplass. Det ble snart helt fult, og mange mennesker sto ute i parken også. Vi satt i et inngjerdet område med telt over slik at vi satt i skygge. Ved siden av Nina satt en Hibakusha (stråleoffer) fra Nagasaki, hennes manns navn skulle hedres, han døde for et år siden. Han var også en Hibakusha, men han var ikke i Nagasaki da bomben falt, han kom dit etter fjorten dager for å lete etter sin bror. Både han og broren var derfor Hibakushaer. Mannen hadde bodd på et sykehjem der de hadde pleid å markere 9. august, så damen hadde aldri før overværet en 9. august seremoni her i parken.
Frivilllige gikk rundt og delte ut iste og frosne vaskehansker til oss slik at vi holdt oss relativt avkjølt under seremonien. En kvinne kom bort til Helga: -Dette er min private vifte, den er en gave til deg, sa hun. Helga takket litt rørt, og tok i mot viften.
Seremonien i Nagasaki var vel så flott som den i Hiroshima, den var nærere. Det gjorde et sterkt inntrykk på oss da klokken var 11.02 (tidspunktet da bomben falt for 60 år siden), at alle reiste seg i bønn mens fredsklokken ringte og flyalarmen ulte over Nagasaki by. Vi tørket vel alle en liten tåre der og da. Fredsduer ble sluppet, og folk applauderte. Nagasakis ordfører leste opp fredserklæringen, og også her var Japans statsminister og hans ministere til stede. Også tre utsendte fra Ukraina la ned krans.
Vi var glad vi hadde vært her, seremonien var vakker.
Vi tok farvel med Nina, og småpratet med folk vi traff utenfor parken. Suvenirbutikken like ved bød på godt utvalg og vi gjorde de siste innkjøp til dem der hjemme, så gikk vi for å spise. En buss med skoleelever kjørte forbi oss, de vinket og viste fredstegn. Vi spiste og skålte for fred med en familie ved nabobordet. Da familien gikk løftet mannen opp hånden til hilsen. På japansk betyr det at man hilser til venn, ellers så bukker man. Denne gesten gledet våre hjerter.
Som i Hiroshima ville vi ha med oss stemningen i parken, og vi gikk gjennom Fredsparken og til Episenteret. Mange mennesker snakket til oss, lurte på hvor vi kom fra, vi ønsket hverandre fred.
Om kvelden dro vi til Verdenskonferansens avskjedsmiddag, dette var vår nest siste kveld i Japan, det ble trist å dra.
Nils filmet mens vi sendte vår lanterne nedover elven sammen med tusenvis av andre lyslanterner som skulle minnes dem som døde i Hiroshima 6. august for seksti år siden, men det er også en markering med bønn om fred. Stemningen i parken var fantastisk, dette er fredsbevegelsen på sitt beste. Domen var omkranset av små treblokker med tusenvis av navn som ønsker fred. Det var lys traner og blomster overalt. Vi satte oss på en benk og slukte inntrykkene. Denne dagen er vanskelig å sette ord på. Det er umulig å beskrive stemningen, freden, minnene som vi ikke kunne dele med dem, men fornemmet.
Dette var vår siste dag i Hiroshima, i morgen skulle vi dra videre til Nagasaki. Det var trist å forlate Hiroshima, vi var blitt så godt mottatt her, det hadde vært både trygt å godt å være her.
Et inntrykk som var sterkt under disse dagene var da vi tok en sightseeing båt på elven. Vi passerte et tre som vi kjenner så godt fra foto av den bombede byen Hiroshima. Dette treet hadde nå friske blad på seg.
Vi dro videre med tog til Nagasaki, en vakker og eksotisk havneby. Også her var både Fredsparken og Memorial Museum blant dem vi besøkte. Memorial Museum var like sterkt som museet i Hiroshima. Nagasaki Fredspark og Nagasaki Episenter Park er begge vakre, også her strømmet folk til for å vise solidaritet, men ikke like mange som i Hiroshima.
Foto: Fredsstatuen i Nagasaki, 9. august 2005
Foto: Ved Episenteret i Nagasaki
Foto: A-bombe domen i hiroshima 6. August
NEI TIL ATOMVÅPEN
AVD
HORDALAND & BERGEN