Et atom er en submikroskopisk struktur som ikke kan deles i mindre elementer via kjemiske reaksjoner. Atomer er bestanddeler i molekyler (kjemiske stoffer). Ordet atom kommer fra det greske ordet atomos som betyr udelelig. Et atoms diameter er i området 0,1 til 0,5 nanometer.

[rediger]

Oppbygning og ladning

Et atom består av en positivt ladd kjerne og negativt ladde elektroner som kretser rundt denne. Kjernen består av positive protoner og nøytrale nøytroner, og disse er igjen bygd opp av kvarker. Men verken kjernepartiklene eller kvarkene kan skilles fra hverandre med kjemiske metoder. Kvarkene er igjen bygget opp av strenger idet som kalles strenge-teori.

Normalt er atomet nøytralt ved at det har like mange elektroner og protoner. Dersom atomet har et overskudd eller underskudd av elektroner, så er det et ion og kalles henholdsvis et anion (negativt ladd ion) eller et kation (positivt ion).

Det enkleste atomet er hydrogen som består av ett elektron bundet til ett proton. Det er antallet av protoner som bestemmer hvilket grunnstoff atomet er. Antallet nøytroner bestemmer hvilken isotop atomet tilhoerer.

Som en illustrasjon på størrelsesforholdene i et atom kan man forestille seg kjernen som en fotball, elektronet som et knappenålshode og at avstanden mellom dem er omkring 500 meter.

Et atomvåpen, eller et kjernefysisk våpen, er et våpen med enorme ødeleggende krefter som bruker energien fra en kjernefysisk reaksjon som sprengkraft. Et enkelt atomvåpen kan ødelegge en hel by, noe som ble bevist under 2. verdenskrig da USA bombet de japanske byene Hiroshima og Nagasaki i august 1945. Dette er de eneste gangene atomvåpen er blitt brukt i krig, men prøvesprengninger er blitt foretatt hundrevis av ganger av flere land.

Sprengkraften måles i antall kg, eller tonn, i forhold til TNT. Den første atombomben ble prøvesprengt i New Mexico, USA, 16. juli 1945.

De kjente atommaktene er USA, Russland, Storbritannia, Frankrike, Kina, India og Pakistan. I tillegg er det flere land som man vet, eller tror, innehar atomvåpen;

    * Man går ut fra at Israel har atomvåpen, selv om de offisielt benekter det.

    * Nord-Korea har bekreftet overfor amerikanske diplomater at de har atomvåpen.

    * Ukraina har muligens atomvåpen lagret.

    * Iran tilrettelegger for å utvikle sine egne atomvåpen.

Sør-Afrika hadde et arsenal av atomvåpen som det uskadeliggjorde før overgangen til flertallsregimet i 1994.

Fisjonsbomber utnytter energien fra en fisjon (spalting) av tunge atomkjerner (uran eller plutonium), hvor de blir spaltet til mindre enheter når de blir bombardert av nøytroner, som igjen produserer flere nøytroner, og som igjen bombarderer andre atomkjerner (en kjedereaksjon). Fisjonsbombene blir av historiske årsaker kalt atombomber eller A-bomber, selv om dette ikke er helt riktig, da fusjon (nedenfor) ikke er mindre «atomisk» enn fisjon.

Fusjonsbomber baserer seg på en fusjon (sammensmelting) av lette atomkjerner, som f.eks. hydrogen og helium, til tyngre atomkjerner. Disse bombene kalles også hydrogenbomber (H-bomber), på grunn av hydrogenets rolle, og termonukleære bomber på grunn av den ekstremt høye temperaturen som må til for at en fusjon skal finne sted.

Et atomvåpen defineres på grunnlag av måten de fungerer på, dvs. om de er fisjons- eller fusjonsbaserte. Adskillelsen av disse to våpentypene har imidlertid blitt mindre med tiden, da kompleksiteten i dagens våpen krever at disse to teknologiene kombineres.

En mindre fisjonsbombe blir ofte brukt til å generere høy nok temperatur og høyt nok trykk til at en fusjon skjer. På den andre siden vil en fisjonsbombe være mer effektiv hvis en fusjonskjerne først bidrar til å frigjøre energien i våpenet. På grunn av dette er det vanlig å omtale begge disse våpentypene som «atomvåpen».

«Skitne» bomber, dirty bombs, er en betegnelse på et radioaktivt våpen som ikke er kjernefysisk anlagt på samme måte som fisjons- og fusjonsbomber, men som fungerer på samme måte som konvensjonelle - vanlige - bomber. De er imidlertid pakket inn med et radioaktivt stoff, og dette stoffet vil fungere på samme måte som radioaktivt nedfall etter en eksplosjon.

De største og mest avanserte atomvåpnene i dag, har et ytre skall av uran. Hastigheten - og intensiteten - til nøytronene som oppstår ved en fusjon sørger for at til og med utarmet uran fisjonerer, noe som igjen øker effekten mange ganger.

Kobolt-bomben bruker kobolt i skallet, og nøytronene dannet ved en fusjon omdanner dette stoffet til kobolt-60 - et stoff som sender ut kraftig gammastråling med lang virkningstid (fem år). Effekten av det radioaktive nedfallet kan i stor grad bestemmes ut fra hvilken isotop-sammensetning man velger. Hovedformålet med slike bomber er nettopp å skape radioaktivt nedfall, slik at et større område blir ubeboelig i lang tid fremover. Hittil har denne typen bomber aldri blitt testet offentlig.

Nøytronbomben, strålebomben, er et forholdsvis lite termonukleært våpen, hvor nøytronene generert ved en fusjon ikke blir absorbert i selve våpenet, men slippes fri. Dette fører til en dødelig stråling, mens selve trykkbølgen og varmeeffekten bare er en brøkdel av hva som er vanlig for andre typer atomvåpen.

Nøytronstrålingen fanges opp av hydrogen, men har en god evne til å trenge gjennom andre stoffer og materiell. For mennesker, som for det meste består av vann, er denne strålingen svært skadelig. Mange former for beskyttelse mot atomvåpen, som primært beskytter mot gammastråling, vil ikke gi vern mot en nøytronbombe. For å isolere en nøytronkilde er det vanlig å bruke parafinvoks fordi det er et billig materiale som inneholder mye hydrogen.